Jeg som skriver denne historien er ei heks. Jeg flyr ikke på kosteskaft til Bloksberg og har heller ikke solgt min sjel til noen som helst. Du vil ikke se meg på tv hjelpe villfarne sjeler inn i lyset, ei heller i et tivolitelt for å spå fremtiden din. Jeg kaller meg kaosheks av den grunn at mine krefter er ikke konstante, så jeg kan ikke vie mitt liv til en ting. Mange som har litt ekstra krefter kan vie seg til en ting, hva enten det er å hjelpe sjeler over som de du ser på tv eller bruke tarot og andre ting for å hjelpe deg å se din vei bedre. Det å være heks er så mange ting, men det meste er faktisk å hjelpe andre hva enten det er levende eller døde.
De kreftene jeg trenger får jeg når jeg trenger dem og ellers er jeg akkurat som de fleste andre. Vel, jeg kan snakke med trær når som helst så lenge det er et eller flere trær som har lyst til å dele sin viten eller tanker med meg, og det er det som regel. Men jeg ser ikke eller føler de døde hele tiden, kun når jeg trenger det eller de har noe de må formidle. Jeg kan noen ganger heale, men det er ikke ofte. Noen ganger trenger sjeler hjelp til å få fred, men jeg kan ikke bare gå inn i et hus og få vekk de som er der med mindre sjelene kontakter meg. Jeg kan kalle på de som står meg nær som egne forfedre/mødre og enkelte som har tatt kontakt med meg før, men jeg er ikke den som stadig får beskjeder fra andres avdøde familiemedlemmer og bringer videre. Noen ganger får jeg varsel om at et hus må renses, og da kan jeg også hjelpe de som sitter fast der. Det har vært både avdøde fra denne verden og levende vesen fra andre dimensjoner som har hatt behov for min hjelp og da er jeg så uendelig takknemlig for å kunne få lov til å hjelpe dem. Jeg tror den største forskjellen på meg og mange andre er at jeg kan ikke si nei om noen trenger min hjelp. Det spiller ingen rolle om det er et levende menneske, andre dyr, planter (nei jeg har ikke grønne fingre, heller det motsatte, så ikke den form for hjelp) sjeler eller vesener fra andre dimensjoner. Trenger de hjelp så må jeg hjelpe og jeg får de kreftene jeg trenger for å kunne hjelpe.
Da Fiola tok kontakt med meg visste jeg med en gang at dette blir noe av det tøffeste og største jeg noen sinne har vært med på. Jeg har vært i tvil flere ganger på om jeg kan klare å skrive denne boka for henne. Men jeg har aldri vært i tvil om at jeg skal gjøre mitt beste og litt til for å klare det. Det å bli valgt til en sånn oppgave er en så stor ære og jeg kan kun håpe jeg klarer å leve opp til den tilliten som er meg gitt.
Du som leser denne historien må jo selv avgjøre om det er et eventyr fra min fantasi, som det selvfølgelig kan være. Eller, som jeg føler det er, ei jente som vil ha sin historie fortalt. Uansett er jeg glad og takknemlig for at det ikke finnes fnugg av bevis for noe som helst. Om det hadde vært bevis i form av navn i kirkebøker osv ville det vært helt forferdelig for etterkommere av noen av de som er i boka og det er ikke noe hverken jeg eller Fiola ønsker. Ingen kan jo noe for hva ens forfedre har gjort, men det er likevel fryktelig vondt om man får vite at noen av dem har gjort grusomme overgrep. Så jeg ønsker ikke noen bevis og har det best med at du som leser kan velge hvordan du ser på denne historien. Ha en fin stund med boka og om du gråter og smiler som jeg har gjort mens jeg fikk historien og senere mens jeg skrev den ned er jeg glad.