Den første boken i Dīgha Nikāya, samlingen av Buddhas lange diskurser, samler 17 suttaer som ikke passer inn i det typiske formatet for diskurser, men er grupperinger som ble opprettet århundrer senere og klarte å bli klassifisert som en annen kanonisk samling.
Mens suttaene i de kanoniske samlingene: Saṁyutta, Majjhima og Anguttara Nikayas, tar sikte på å forklare Buddhas ord, doktrine og lære i tillegg til å gi noen omstendelige data, er denne boken derimot en heterogen samling av diatribes mot de forskjellige troene som kolliderte med den begynnende buddhismen.
Diatribe, eller "debatt", er navnet gitt til en kort etisk diskurs, spesielt av typen som ble komponert av de kyniske og stoiske filosofene. Disse populære moralske lesningene hadde ofte en polemisk tone rettet mot enkeltpersoner eller sosiale grupper. I dette tilfellet forlater de ikke noe samfunn, tro, tro eller religion på den tiden uangrepet.
Denne boken ser ut til å være komponert for å bli gitt til buddhistiske misjonærer for å brukes som en håndbok for debatt mot andre religioner for å få tilhengere. Dette er tonen i de fleste av de tretten første diskursene. Verken mytomani eller millageri, som den indiske offentligheten alltid har vært så glad i, blir foraktet.
Hvis vi studerer strukturen deres, ser vi umiddelbart at de er helt fremmede for de kanoniske, og innholdet deres består generelt av en ærekrenkelse mot en religiøs gruppe, etterfulgt av en serie kortpasta av kanoniske suttaer valgt uten mye kriterium.
DN 9. Med Poṭṭhapāda går den ukjente forfatteren inn i en rekke dialektiske feller til han når et punkt der han ikke klarer å komme seg ut og løser det ved å komplisere alt enda mer slik at ingenting er klart. I DN 13. De tre kunnskapene blir brahminene beskyldt for de samme laster og mangler som de buddhistiske munkene. Resten av de falske diskursene prøver ikke å etterligne den vanlige strukturen til suttaene og verken ordlyden eller innholdet, noe som viser en kort kunnskap fra forfatternes side om resten av Nikayaene.
De er merket med en dobbel stjerne (**).
Til slutt er det rart at denne samlingen er den mest populære blant dagens buddhistiske tilhengere.
Tre av de fire store diskursene er også samlet: Mahapadana, Mahanidana og Mahaparinibbana.
Men falskhetens flekk strekker seg også gjennom to av de store diskursene: Mahapadana, eller The Great Chronicle of the Buddhas, som er en pamflett av en overdrevet barokk overdreven selv for orientalsk smak, og den omfattende Mahaparinibbana, som ikke er fri for usannheter spredt gjennom sin omfattende skriving.
Tvert imot er Mahanidana, eller Great Discourse of the Causes, en uttømmende samling av teorien om avhengig opprinnelse i en enkelt tekst, og Mahasatipatthana, eller Great Discourse of the Instructions of Practice, gjør det samme med forskjellige praksiser. Det er ikke alle av dem, men de som den behandler, gjør det i dybden.
Disse to talene alene gjør denne boken verdt å lese.